Har en tvangsutløst aksjonær rett til å kreve gransking?
26. juni 2025
Tags
Juss
Hva skjer med retten til gransking når en aksjonær blir tvangsutløst? Et uavklart spørsmål med betydning for minoritetsvern og maktbalanse i aksjeselskaper.
Retten til å kreve gransking når en aksjonær blir tvangsutløst?
Dersom det er forhold ved et aksjeselskap som en aksjonær vil undersøke nærmere, har aksjonæren mulighet til å kreve gransking, jf. aksjeloven (asl.) § 5-25. Etter loven kan det kreves gransking av selskapets stiftelse, forvaltning, eller nærmere angitte forhold ved forvaltningen eller regnskapene, slik det fremgår av bestemmelsens første ledd. Det er et absolutt vilkår at representanter for minst 10 % av aksjekapitalen på generalforsamlingen stemmer for at et krav om gransking skal tas til følge og gjennomføres.
Tvangsinnløsning og konsekvenser for pågående gransking
Når én eller flere aksjonærer har begjært gransking, oppstår det en prekær situasjon. Fra begjæringen er fremsatt, kan nemlig en aksjonær som eier mer enn 90 % av både aksjene og stemmene iverksette tvangsinnløsning av de øvrige aksjonærene, jf. asl. § 4-26. Da melder spørsmålet seg om den granskingsbegjærende aksjonæren fortsatt har rettslig interesse i å få prøvd selve granskingsspørsmålet – eller om aksjonæren må trekke saken, eventuelt om tingretten må avvise videre behandling på grunn av manglende prosessforutsetninger. Det samme spørsmålet oppstår også når gransking faktisk har blitt besluttet igangsatt.
Høyesteretts praksis om aksjonærstatus og gransking
Den beskrevne situasjonen har tilsynelatende blitt behandlet i Rt. 2004 s. 1170. Det følger av avsnitt 26 i dommen at:
| «Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må aksjeloven § 5-25 forstås slik at det som hovedregel er et vilkår for å gjennomføre gransking etter begjæring fra en aksjonær at denne er aksjonær på det tidspunkt granskingsbegjæringen blir fremsatt og fortsetter å være det så lenge granskingen pågår.» (vår utheving) |
Rt. 2004 s. 1170 – krav om fortsatt aksjonærstatus
Denne saken gjaldt et tilfelle der en aksjonær frivillig overdro sine aksjer til en annen part, etter at gransking ble begjært. I slike tilfeller gjør andre hensyn gjøre seg gjeldende, som kan tilsi en slags aksept fra overdragende aksjonærs side om at den frafaller deltakelsen i en videre gransking.
Kritiske innspill i juridisk teori
Problemstillingen som danner grunnlaget for denne artikkelen, gjelder derimot tilfeller hvor minoritetsaksjonæren blir utløst ved tvang. Dommens rekkevidde kommenteres av Jacob Sverdrup Bjønness-Jacobsen i «Gransking etter aksjelovene» s. 111-112:
Bjønness-Jacobsens kritikk av Høyesteretts uttalelse
| «En regel om at aksjonæren må fortsette å være aksjonær så lenge granskingen pågår, har ikke forankring i lovens ordlyd og er ikke særskilt begrunnet i 2004-avgjørelsen. Uttalelsen var unødvendig for sakens resultat, og berettigelsen av en slik regel er tvilsom. Granskingsforslaget har forutsetningsvis fått tilslutning fra en tilstrekkelig stor gruppe aksjonærer, retten har funnet saklig grunn til gransking, og hvilken aksjonær som måtte ha fremmet begjæringen, vil være tilfeldig. Aksjonærer kommer og går, en gransking kan pågå lenge, og det er ikke noen nødvendig eller forutsatt kobling mellom rekvirent og granskingsprosess.» (vår utheving) |
Bjønness-Jacobsens standpunkt er kort bemerket av Magnus Aarbakke mfl. i kommentarene til aksjeloven § 5-25, punkt 2.2:
Aarbakke mfl. om rekkevidden av hovedregelen
| «Hovedregelen er at den som krever gransking, må være aksjeeier på det tidspunkt kravet om gransking blir fremsatt, og må fortsette å være det så lenge granskingen pågår. … [Bjønness-Jacobsen] er tvilende til om det kan stilles opp et krav om den som krever gransking må være aksjeeier så lenge granskingen pågår.» |
Basert på det ovennevnte er det berettiget å stille spørsmålstegn med hvilken løsning domstolen bør falle ned på i valget mellom å la granskingen gå sin gang, kontra å avvise videre behandling når den aktuelle situasjonen oppstår.
Avveining mellom minoritetsvern og styrets handlingsrom
Granskingsinstituttet kan sies å være todelt: på den ene siden står hensynet til å verne aksjonærene mot styrets eventuelle illojale eller uforsvarlige drift av selskapet, og på den andre siden står hensynet til at styret har blitt tildelt sitt verv og ansvar for å avgjøre hva som er det beste for selskapet i nåtid og fremtid. Styrets verv og ansvar er tildelt styret av aksjonærene på generalforsamlingen, og det burde derfor være en viss terskel før aksjonærene skal kunne overprøve de strategiske og forretningsmessige beslutningene som tas i styret. Det er derfor mulig å argumentere for at det er rimelig at en aksjonær, etter en tvangsutløsning, har mistet sin selskapsrettslige interesse i å overprøve styrets beslutninger. Aksjonæren har ikke lenger noen stemmerett i generalforsamlingen og vil ikke motta utbytte. Hvorvidt selskapet gjør det bra eller dårlig i fremtiden, vil ikke påvirke den utløste aksjonæren.
Risiko for omgåelse av minoritetsvernet
På den andre siden vil en slik regel som Høyesterett tilsynelatende oppstiller, og som Aarbakke mfl. slutter seg til, medføre en formodentlig utilsiktet maktmisbruksmulighet fra selskapets og majoritetsaksjonærenes side. En aksjonær som har blitt tvangsutløst vil kanskje ikke ha interesse i selskapets fremtidige vekst, men vil i stor grad ha interesse i å finne ut om selskapets drift en tid tilbake har vært i samsvar med aksjelovens regler, samt andre regulatoriske regler og forskrifter som styret plikter å følge. Kanskje har styret i lang tid underslått penger, unndratt selskapsmidler og foretatt skjulte utbetalinger som har hatt direkte betydning for aksjonærenes utbytte – eller mangel på utbytte. Selv om aksjonæren ikke lenger er aksjonær, vil aksjonæren således fremdeles ha både økonomiske og forretningsmessige interesser i å forfølge en berettiget mistanke om ulovligheter. Til syvende og sist er det tingretten som skal vurdere sakligheten av begjæringen, jf. asl. § 5-26, og aksjonærens stilling som aksjonær burde ikke ha noen betydning i denne vurderingen.
Videre er det også slik at styret og majoritetsaksjonæren – ved Høyesteretts og Aarbakkes løsning – alltid vil kunne tvangsutløse minoritetsaksjonærer som krever gransking. Selskapet vil derfor aldri kunne bli sett i kortene. Det setter minoritetsvernet helt til side, og kan ikke ha vært lovgivers vilje.
Konklusjon – bør tvangsutløsning avskjære retten til gransking?
Konklusjonen bør være at Høyesterett og andre domstoler ikke avviser en granskingsbegjæring med den begrunnelse at den begjærende aksjonær etter begjæringstidspunktet har blitt utløst av majoritetsaksjonær.
Vil du vite mer?
