Proformaoverdragelse – en rettslig oppsummering

Proformaoverdragelser utfordrer ofte hva som faktisk regnes som eierskap. Domstolene vurderer helheten – fra partenes intensjon til etterfølgende disposisjoner – for å avgjøre hvilke overdragelser som får reell rettsvirkning.

 

Uttrykket «Proforma» eller «pro forma» fra latin - for formens skyld – brukes i juridiske sammenhenger for å betegne noe som ikke har reell betydning, men likevel gjøres for å oppfylle et formalitetskrav. Proformaoverdragelser kan dermed være rettslige disposisjoner der den formelle overdragelsen ikke er ment å ha faktisk realitet mellom partene, eksempelvis der hjemmelen til en eiendom registreres på en annen person enn den som er den reelle eieren av eiendommen. Et sentralt spørsmål som oppstår er om denne ytre formen som skjuler en reell rettsposisjon, må sees bort fra når det oppstår interessekonflikter, slik at den reelle eier eller rettighetshaver fortsatt vil være den samme etter overdragelsen, altså i praksis, selv om papiret kan fortelle noe annet.

Proformabegrepet har røtter i både formueretten og skatteretten, og vurderingen av om en overdragelse er proforma eller reell, beror på en konkret bevisbedømmelse av om partenes intensjon var å gjennomføre en reell overdragelse, eller om disposisjonen kun var ment å fremstå som reell utad. Rettspraksis har slått fast at det er den reelle rettsstillingen som skal legges til grunn, uavhengig av den formelle utformingen, jf. avtaleloven § 34 og det ulovfestede prinsippet om gjennomskjæring. Bevisbyrden for at en overdragelse er proforma, påhviler som utgangspunkt den som påstår at en rettsstiftelse er proforma, men beviskravet kan variere avhengig av omstendighetene, særlig ved transaksjoner mellom nærstående.

I en sak fra 2001 (HR-2000-949 – Rt-2001-187) tok Høyesterett stilling til om en aksjeoverdragelse mellom far og sønn var reell, eller om den måtte anses som proforma med betydning for beskatning etter delingsreglene. Staten gjorde gjeldende at overdragelsen kun var et «skinnforhold», og at aksjene reelt sett fortsatt tilhørte faren, slik at vilkårene for å fastsette personinntekt var oppfylt. Høyesterett understreket at det må foretas en totalvurdering av bevisene i saken. Retten la vekt på at det ikke er tilstrekkelig å påvise formelle feil eller uryddigheter i dokumentasjonen. Det avgjørende er om det foreligger realitet bak overdragelsen. Selv om det i saken forelå manglende opplysninger i selvangivelser og varierende forklaringer om oppgjør, fant retten at dette ikke alene kunne begrunne at overdragelsen var proforma. Det ble lagt betydelig vekt på at utbytte faktisk var utbetalt til den formelle aksjonæren, og at denne hadde utøvd reelle aksjonærrettigheter, herunder deltakelse på generalforsamling. Retten aksepterte at skattemessig motivasjon for overdragelsen ikke i seg selv var suspekt, så lenge transaksjonen var reell. Etter en samlet vurdering konkluderte Høyesterett med at det var mest sannsynlig at aksjeoverdragelsen var reell, og overligningsnemndas vedtak ble kjent ugyldig.

Noe annet ble resultatet i en nylig avsagt kjennelse fra tingretten, der spørsmålet om en overdragelse av en særlig verdifull eiendom mellom ektefeller var reell, eller om den måtte anses som proforma og dermed ikke kunne hindre kreditorbeslag. Retten tok utgangspunkt i en presumsjon for at en tinglyst ektepakt i utgangspunktet er reell, men at denne presumsjonen kan fravikes dersom det fremstår som mer sannsynlig enn det motsatte at overdragelsen ikke er reelt ment. I den konkrete vurderingen la retten vekt på at motivet for overdragelsen utvilsomt var å beskytte eiendommen mot kreditorbeslag. Det i seg selv var i utgangspunktet legitimt, men det gjør at det skal mindre til for å anse transaksjonen som proforma dersom øvrige forhold trekker i samme retning. Retten la videre betydelig vekt på at det etter overdragelsen var tinglyst flere heftelser til fordel for kreditorer av den opprinnelige eieren av eiendommen, og at den formelle eieren hadde stilt eiendommen til disposisjon som sikkerhet for gjeld som ikke andre enn opprinnelig eier var ansvarlig for. Manglende reaksjon fra ny formell eier på utlegg tatt i eiendommen etter overdragelsen, ble også ansett som «påfallende» av retten, dersom ny eier faktisk var reell eier av eiendommen. Etter en samlet vurdering fant retten at det forelå tilstrekkelige holdepunkter for at overdragelsen ikke var reelt ment, og at den opprinnelige eieren fortsatt måtte anses som eier av eiendommen selv om både grunnboken og ektepakten kunne fortelle noe annet.

Begge de omtalte avgjørelsene illustrerer at vurderingen av om noe er proforma eller reelt, er en konkret og helhetlig bevisvurdering, hvor domstolene legger vekt på både formelle og faktiske forhold, formål med transaksjonen og hva som skjer etterpå. Det er ikke tilstrekkelig å vise til skattemessig eller kreditorrelatert motivasjon. Det må foreligge klare holdepunkter for at den formelle overdragelsen ikke har hatt reelle virkninger for partene. Særlig vektlegges de etterfølgende disposisjonene og den faktiske utøvelsen av rettighetene, og om det foreligger notoritet og dokumentasjon for overdragelsen. Høyesteretts dom viser at selv betydelige formelle feil ikke nødvendigvis fører til at en overdragelse anses som proforma, dersom det foreligger realitet i partenes disposisjoner. Tingrettens avgjørelse viser på sin side at dersom etterfølgende forhold gir klare holdepunkter for at overdragelsen ikke har hatt reelle virkninger, vil retten kunne skjære gjennom den formelle overdragelsen og anse den som proforma og dermed uten tilsiktet rettsvirkning.

 

 

Utviklingen i rettspraksis om proformaoverdragelser viser i all hovedsak en konsistent linje der det legges avgjørende vekt på realitetsvurderingen i lys av etterfølgende forhold. Digitaliseringens muligheter for etterprøving av faktiske forhold har skjerpet realitetsvurderingen, og gir domstolene et bedre grunnlag for å fastslå om en overdragelse faktisk er reell.